Marit Brenner var ennå ikke fylt 50 da hun døde i 2002. Diktsamlingen Kongepingvinens fargar (Solum 2003) rakk hun aldri å se utgitt. Debutsamlingen Juni utenfor kom på Gyldendal i 1996, og disse to, tynne bøkene utgjør - såvidt meg kjent - hele hennes litterære produksjon. I tider hvor selvpromotering og tilgjengelighet er viktige elementer i ethvert forfatterskap, skaper det nysgjerrighet når lite informasjon er tilgjengelig om forfatteren, noe som er tilfelle med Brenner. Ingen bilder å finne, ingen informasjon fra forlaget, svært lite på Google. Alt vi sitter igjen med er en håndfull vakre dikt... Ars longa, sier de dannede. Bøker er ferskvare, ynder enkelte forleggere å si. Hvordan skal man da finne forfattere som Brenner?Selv fant jeg henne ved en tilfeldighet, ved å bla vilkårlig i en kurv med tilbudsbøker. Noen finner henne kanskje ved å lese en anbefaling på en blogg...
Kongepingvinens fargar er skrevet - ser jeg for meg - med visshet om at livet går mot slutten. De korte diktene er skrevet av en som ser tilværelsen med nye øyne, en som har fjernet noen filter. Som sanser på nytt. En som har erkjent sin dødlighet og som sitter igjen med noe vi godt kan kalle livsvisdom:
Eg vil ikkje lenger.
Eg har busett meg
i punktumet.
Med utsikt over ei samling
siste
ord.
Det var mange som
skulle finne sin eigen veg.
Det finst ikkje vegar att.
Heile landskapet
er veg.
Det vemodige og det vakre går hånd i hånd, skaper balanse i samlingen. Ingen tristesse, ingen panegyrikk.
Eg sørgjer ikkje lenger over
dei døde. Berre tel dei.
Overlever dei. Strekker dagen
til han brest og blir
dagar.
Det er vemodig at det ikke kommer flere dikt fra Marit Brenner. Kongepingvinens fargar inneholder mange perler som kan leses igjen og igjen:
Dei lange linjene fell ut over havet som bruer
mot eit anna kontinent, for tynne, for stutte.
Eg går dei, noe
må hende der ute.
Og til slutt:
Så går lyset.
Men eg
merkar det ikkje.
Eg har gått ut.
Dit straumbrotet
ikkje verkar.
